Churros og kaffe-karma

God karma må være å stå opp før vekkerklokka ringer (ok, i hvert fall før den er ferdig med å snooze), tusle fyllesyk inn på kjøkkenet og lage kaffe til den sovende kjæresten sin som snart må stå opp å jobbe, mens man selv egentlig ikke har noen annen grunn til å stå opp enn for å lage kaffe. Sånn begynte morgenen i dag, etter at vi feiret San Juan her i Barcelona i natt. San Juan er en fest tilsvarende St.Hans i Norge, men her er feiringen langt mer storslagen, med enorme mengder fyrverkeri og utekonserter langs hele strandlinja. Det føltes litt som om vi feiret nyttår om sommeren der vi satt det ved vannkanten i shorts og t-skjorte og pludret og sang over cava og vin fra plastglass, med strålende fyrverkeri over stjernehimmelen over oss. Noen av vennene mine dristet seg til og med til å bade - vi satt jo likevel rett ved vannkanten. Festen var rett og slett perfekt, og det var vanskelig reise seg for å gå å legge seg tidlig også for Stefan, som for noen timer glemte at han egentlig er midt i avslutningen av et intensivkurs i land-art (ikke helt sikker på hva det innebærer utover at han må stå opp halv sju hver morgen og sjelden er å se hjemme igjen før rundt klokka ni på kvelden). Og da vi endelig kom oss avgårde hjalp det ikke mye at alle de gode kebabkjøkkenene hadde stengt for mange timer siden. Den eneste fyllematen å oppdrive var churros, en type spansk smultbakst som jeg ikke ser at passer til noe annet enn, vel, nettopp kaffe. Stefan spiste en stor churro fylt med vaniljekrem, jeg endte opp med et par små churros med sjokoladetrekk. Ikke akkurat en god erstatning for en skikkelig kebab, og allerede før vi hadde fordøyd søtsakene ante vi at morgendagens resaca (fyllesyke) kom til å passe dårlig sammen med Stefans studieplaner. For å trøste ham sa jeg at jeg skulle stå opp først og lage kaffe, så det ble litt enklere for ham å stå opp.

- Du er full, det har du glemt i morgen, var svaret jeg fikk.

Jeg må gi Stefan rett i at jeg så og si aldri står opp før ham om jeg ikke skal noe viktig. Men jeg gjorde det i dag, og han fikk kaffe på senga som lovet. Og jeg tror faktisk han er ørlitegrann mer glad i meg enn han var i går.

En blogg til i verden

Kaste meg på bloggbølgen, det visste jeg at jeg kom til å gjøre. Men når man er så sent ute som det jeg er, er det ikke akkurat lett å finne et nyskapende og interessevekkende bloggtema. Og man må ha et tema, har jeg skjønt, i det minste en slags vinkling eller et gjennomgående perspektiv, en rød tråd, om du vil. I vennegjengen min er det mange fine blogger allerede, fra matblogg og kjendisblogg til gladtrist listeblogg. Jeg prøvde meg på en idémyldring blant de som kjenner meg for å finne min vinkling. Én foreslo at jeg skulle lage moteblogg, en annen mente politisk blogg var tingen for meg. Eller kanskje en blogg om media? Gode forslag, men det føltes liksom hakket for pretensiøst... Det måtte bli noe midt i mellom, et minste felles multiplum for de tingene som engasjerer meg mest. Som den halvstuderte journalisten jeg er, måtte jeg stille meg selv noen spørsmål for å finne ut hva dette var. Og det slo meg at de aller fleste interessene mine, uansett hvor usammenhengende de egentlig er, som regel finner hverandre over kaffekoppen. Ikke så veldig nyskapende kanskje, men det er i hvert fall veldig meg. Jeg kaster meg inn i bloggverdenen kamuflert som en kaffepause.